Min historie

En utrolig trist sann historie, av Thomas Eidsaa.

 

Historien om hvordan jeg brukte Kristendommens uselviske lære til å unnskylde å føle på ansvaret. Skrevet dagen etter jeg endelig klarte å tilgi meg selv for dette.

Tilgi meg, please, alle sammen, jeg har alltids elsket dere, og dere betyr alt for meg. Jeg klarer ikke å holde min kjærlighet for mennesker skjult, det strømmer bare over nå som jeg vandrer lyteløst i Kristus.

Historien om Murphys lov: Alt som kan gå galt, vil gå galt.

 

Tenk at knust stolthet gjennom selv-bebreidelse og Bibelsk flukt skapte ett mindreverdighetskompleks. (Som ironisk oppfylte skriften.)

 

Historien om en mann som aldri var grisk, pengekjær, maktsyk, egoistisk, stolt, sjalu, eller noen gang baktalte en annen person. Jeg elsket, tilgav og smilte til alle som mobbet meg hele livet.

 

Jesu bastard, skapt av Lucifer eksperimentet.

 

En ødelagt voldtatt liten gutt som ikke husket barndommen begynte på skolen. Han pleide alltid å flakse med vingene og var helt ekstremt ikke menneskelig, han ville alltids snurre armene rundt som om han hadde vinger, selv når hele klassen så på. Han hadde aldri sett noen andre gjøre dette.

Heldigvis kom han i klasse med den eneste vennen/venninnen han hadde noen gang hatt, hans kjæreste, som han hadde prøvd å beskytte mot overfall i barnehagen, noe han ble denget for av en eldre gutt/mann i skogen.

De var som perler på en snor.

De lekte røvere, ninjaer, pirater, stjal pokemon ved å ligge under sofaen til eldre gutter, og det ble veldig mange pokemon kort. Aldri har det vært en større rampegutt i Kristiansand. Han tegnet skikkelig kule tegninger av merkelige drager, krig, men også store slott med munn på.

Naruto.

Ashtar var fallen til jorden.

Ingen mennesker stod noen sjanse, for Gud hadde bestemt å ødelegge jorden og alt på den for all tid.

De var alltids i skogen og lekte ninja.

Men det var vanskelig å huske og tenke på sine første år, tross alt; han hadde aldri vært i sin mors armer. Mor var syk, far jobbet, var alltids sint, og de første årene husket jeg bare vold fra bestefar, som pluttselig hadde blitt en helt annen person enn varulven, og hadde begynt å jobbe på huset de skulle bo i:

Andøfaret 66.

23 år senere var han fremdeles i skogen.

La meg fortelle hvordan det skjedde … men mitt hjerte makter ikke å skrive om det, det var for vondt…

Jeg var en ung filosof. Mens jeg gikk rundt på skolegården pleide jeg å se håpløsheten i det tomme betongliv. Alt var livløst og kunsten var elendig. Ingen lekte i skogen og alle var de uten viljestyrke til å oppdage, mens jeg selv hadde mange personlige interesser, deriblandt Kristendommen.

Jeg var 7 år da jeg innså meningen, endeløsningen på alt dette: Mennesket må dø. Hvorfor lengter folk etter å leve og føde barn når de sannsynligvis vil brenne i Helvetet for evig? Jeg filosoferte langt om Helvetet samt meningen med livet. Jeg så så tidlig som 7-åring at denne verden var farlig og langt ifra perfekt. Om vi bare kunne gjenskape jorden som etter Noahs flod og alle være Kristne!

Bare en kataklysme fra Gud kunne gi håp til en så fallen verden, det var jeg helt sikker på…!

Det er mange rare tanker som kommer bare fra å distansere seg fra omverdenen litt.

Det utviklet seg til å bli min første ambisjon: Ta over og ødelegge menneskeheten for å gjenskape den. Just saying: This was BEFORE Voldemort. Lol.

Når jeg var 8, ble jeg for første gang introdusert til populærkultur omhandlende aliens og alienteknologi. Jeg så Independence Day sammen med mine brødre og onkel. Mine brødre hadde også ett spill hvor det fantes noe som hette «Cyborgs» og «Cyborg Commando». Dette gikk ekstremt inn på meg, og jeg drømte om å bli en cyborg så jeg kunne leve evig og ha superkrefter. Jeg gikk rundt og tenkte på det i månedsvis, i skogen under friminuttet, filosoferende over skokken som løp etter en ball, og siden en hel høst, mens jeg pleide å se på brødrene mine spille «Command and Conquer».

En dag slo det meg pluttselig: Hvis universet er så gammelt, og verden så utrolig rar, alle virker som skuespillere, jeg husker ikke de første årene mine, hvorfor skulle ikke utenomjordiske være her allerede? Jeg husker øyeblikket ekstremt godt, og dette er faktisk helt sant: Jeg så opp på den grå himmelen og lurte på hvordan det ble skyer av eksosen fra flyene, for ett sekund, som den oppdager og modige erobrer jeg var. Da slo det meg: Hvis utenomjordiske er her, og det er de fordi universet er så gammelt, da er de garantert i kontroll av vår virkelighet!!! Det er DERFOR alt er så merkelig!!!

Siden gikk jeg rundt og drømte meg bort til at jeg var en klone på en fremmed planet, kanskje månen, og at utenomjordiske hadde kommet og ventet på å ta over jorden. Dette var jeg ganske sikker på. Men angikk det meg?

Jeg fylte 10 år og just hadde kommet hjem fra Hawaii som misjonær, forandret for livet.

Jeg hadde lenge undret meg over hvorfor ingen i klassen noensinne spurte meg om å spille fotball, finne på noe, eller hvorfor de ikke snakket til meg på skolen. Det var mye snakk om «dyret» og jeg lurte på hva dette dyret var for noe.

Jeg var alltids i skogen med Ingrid og tok push-ups over henne, lekte ninja, og hadde det mye gøyere enn kjedelige fotballspillere, men det var underlig.

Hvorfor ringte ingen til meg eller kom på besøk? Jeg måtte alltids oppsøke andre, men ingen kom på besøk til meg.

Jeg var klassens klovn og geni, pratet alltids med læreren, ofte monolog foran hele klassen. Slik var også denne dagen.

Tiden kom til å velge vår første elevrådsrepresentant. Jeg hadde ekstremt lyst, og alle ville ha stemt på meg om jeg hadde rukket opp hånden.

Men plutselig sa en røst inne i meg: Sett deg lavt.

All ensomheten, isolasjon, frykt for at de var robotter eller skuespillere, sinnet fra tidlig barndom, og knust stolthet kom til overflaten. Nei, denne gangen venter jeg med å rekke opp hånden til noen sier noe eller anbefaler meg.

Jeg frøs til is. Det gikk først fem sekund, så 10… Så ett helt MINUTT.

Jeg ble 100% sikker, smart som jeg var, at de enten alle var robotter eller skuespillere, kanskje verden var invadert av aliens som alerede hadde tatt over? Dette var ting jeg hadde tenkt på siden jeg var 8 år og begynte å skjelne «falskheten» over hele skolesituasjonen.

Hjertet banket, jeg hadde aldri vært så redd før, og følt disse følelsene. Jeg holdt på å begynne å hyperventilere. BARE REKK OPP HÅNDEN! Tenkte alle de andre i klassen. Det samme sa min samvittighet.

Men all den nakenheten, smerten av knust stolthet, forventningspress, og skam hadde blitt til hat, utmattelse, sinne og bitterhet.

Jeg klarte ikke mer. Min kjæreste rakk opp hånden og ble elevrådsrepresentant i stedet. Jeg hadde mistet både min kjæreste, min stolthet, mitt ego, min vilje og min fornuft. Jeg gikk hjem helt knust og sverget å sette meg lavt. «Hvis de ikke vil ha meg så kan de bare ha det så godt», jeg skal oppfylle Bibelen og leve etter Jesu lære, sette meg lavt, for hvordan kan jeg sette meg høyt når jeg brukte så mye krefter, så dyp smerte, bitterhet og hat, på å sette meg lavt? Da ville jeg ikke klart å være sann med meg selv. Derfor tok jeg en ed, stille i meg selv når hjertet mitt kollapset og Ingrid ble elevrådsrepresentant:

Jeg skal teste dere… Fra nå av kan jeg ikke sette meg høyt, ei heller vil jeg, men sette meg lavt slik Bibelen sier. Pga smerten jeg hadde og viljestyrken det tok å holde hånden nede.

Slik gikk eden min, da jeg beveget meg hjem fra skolegården: «Jeg skal sette meg lavt og teste menneskeheten, om det er en konspirasjon skal jeg reise meg over alle og ødelegge dere.» Dette er en helt sann gjengivelse.

Siden den gang valgte jeg å aldri møte opp til noens forventning eller sette meg høyt. Jeg fikk ett rush av hat fra det. Dette gjenspeilte seg i skolen og politikk. Jeg valgte å ta Fransk i stedet for Tysk, selv om jeg ville ta Tysk, bare fordi jeg var mistenkelig på konspirasjonen og at familien min ville gjøre meg til «Hitler». Jeg hadde dessuten merkelige minner av bestefar som trente meg opp til å si «sieg heil», hvorpå han slo meg om jeg ikke gjorde det, men løp tilbake til sengen min.

Jeg haaatet Fransk. Jeg ELSKET Tysk, favorittbandet mitt var tross alt Rammstein.

Men jeg hatet menneskeheten og elsket Gud og sannhet mye mer.

Jeg valgte å ikke bli med i Frpu eller skrive artikler i den lokale avisen, når jeg var 12 og oppover… Det var denne bitterhet av edens knuste stolthet som virkelig tok livet av det siste av min vilje og personlighet.

Jeg hadde failet alles forventninger, men allikevel visste jeg ingenting av hva som foregikk. Dette sammenfalte med at Satan selv hadde fysisk kommet på besøk in nr 66 og prøvd å drepe meg.

Jeg gret, og døde den dagen.

Jeg pleide siden å løpe rundt i natten alene, i skogen, og tok navnet «alt og ingenting».

Ingenting av dette hadde skjedd om de Kristne hadde ett SNEV av ærverdighet og sannhet. Er ikke Gud sannhetens Gud? Er ikke den Hellige Ånd SANNHETENS ånd? Og er ikke Jesus SANNHETEN? ER ikke LYSET SANNHET og er ikke djevelen LØGNENS far?

Alt dette visste jeg fra jeg var 10 år og sverget eden, for jeg hadde sagt til meg selv: Om det var en konspirasjon vil jeg reise meg over alle og sende dem til Helvetet, ødelegge verden, og utslette menneskeheten, som alltids hadde vært drømmen og ordet ifra Himmelen. Dessuten visste jeg hvor smart og talentful jeg var, at jeg ville klare det.

Men alt var over…

Alene, uten venner, uten å bry seg om å holde kontakt med dem, gikk jeg alene i skogen og valgte, pga skammen og smerten fra forventningspresset, å glemme meg selv helt og bare prøve å være «normal». Alt dette jeg har skrevet kommer ekstremt tydelig frem i dagbøkene mine.

Jeg valgte å gi opp alle mine drømmer om sang, skuespill, samfunnsaktivisme og politikk, alt som definerte meg. Alt jeg brant for. Jeg fikk ett rush av hat mot meg selv ved å gjøre dette, ettersom jeg alltids, hver gang jeg satte meg selv lavt, tenkte på smerten jeg hadde lidd når jeg mistet Ingrid som 10 åring: Hva var det mer å tape når livet allerede var over?

Det gikk ikke lenge før jeg ble deprimert og suicidal igjen. Men på dette tidspunkt, siden jeg var 10 til jeg nå var 14, visste jeg ikke hva «å være deprimert var», eller noe om psykologi.

Hvor var barnevernet?

Jeg lagde mine første høyeksplosiv når jeg var 16, og tok sertifikat i pyroteknikk 2 uker jeg var 18. Jeg hadde alltids hatt lyst til å bli en våpen-ingenør, en drøm jeg fremdeles har. Det er i grunnen «våpen og våpenteknologi» som har vært min hobby fra jeg lagde min første armbrøst og langbue som 14 åring. Helt fra jeg var 6 år hadde jeg «våpen» , siden jeg var stor og sterk, til å tulle og leke med brødrene mine, som var mye eldre. Vi lekte alltids med dinosaurer. Jeg fikk hele familien til å bli soppinteresserte når jeg bare var 6 år. Jeg var 5 når jeg først lurte på: Hvorfor er så mye av sedimentale lag dekket av en leire som teknisk sett ikke skulle være der? Dette var i henhold til min interesse for fossiler og historie.

Jeg lekte med pyroteknikk sammen med mye eldre gutter fra jeg var 9 år. Det var en kul, snill gutt som bodde i gaten litt lengre unna. Slik var verden, ren og uskyldig, før 22 juli massakreringen. Jeg hadde en kult med 22 medlemmer kalt «Sail Basa», som stod for «spreng alt i lufta og brenn alt spreng alt», som reflekterte min filosofi.

Vi hadde raids om natten i svarte kutter, alle trodde jeg var dyret. Jeg var en veldig snill gutt mot alle. Alle i samfunnet elsket meg fremdeles. Alle på skolen syntes jeg var kul, kanskje med unntak av jentene som jeg på dette tidspunkt hadde gitt helt opp.

På ny ble Kristendommen mitt svar og min flukt fra ansvarsfølelse, knust stolthet og selvbebreidelse. Denne gangen søkte jeg ett nytt tros-samfunn, desperat. Statskirken virket så konspiratorisk, og alle der baksnakket meg. Jeg pleide å ha merkelige drømmer om natten som virket så virkelige. Drømmer om kloner, om sex, og merkelige konspirasjoner. Alt jeg nå vet var virkelig.

Jeg oppsøkte Filadelfia. Alene.

Ingen snakket til meg. Alle hadde ett skjult smil om munnen og virket sjalu på meg, uten at jeg visste hvorfor.

Jeg begynte å tenke på eden min, og smertens glede brant i meg på ny.

Jeg fortsatte min ed ved å teste ut hver kirke i byen. Og hver gang de tilbød noen å dele ett vitnesbyrd eller stå i kiosken, nøt jeg smerten mot meg selv når jeg fornektet min brennende iver til å delta.

Jeg definitivt besatt av djevelen helt fra jeg var ung.

Resten av historien kjenner dere fra før av.

Jeg begynte på media-videregående ettersom jeg hadde høye karakterer, i stedet for å følge vennene og intuisjonen min , da de skulle begynne på Vågsbygd, den lokale videregående skolen.

Alt som kunne gå galt, fortsatte å gå galt. Uten venner, og etter at jeg mistet de få jeg hadde i Filladelfia-kirken, når det viste seg de var sex-kultiske, mistet jeg samtidig min første kjærlighet i voksen tid, som jeg hadde håpt å gifte meg med og være misjonær sammen med.

Det var en eneste kul gutt i klassen. Han hette Louis. Etter å bli kjempegode venner viste det seg at han røkte hasj.

Etter bruddet med kjæresten , fastet jeg og løp fortapt rundt i skogen tre dager i strekk uten mat. Ei snill jente fra Jehovas vitne prøvde å hjelpe meg, men det gikk ikke.

Det kommer tydelig, bokstavelig frem i dagbøkene mine at jeg gav opp livet, på ny, og jeg begynte å røyke hasj.

Det tok nøyaktig 1 måned fra jeg tok min første spliff til jeg hadde ett sopp-kultiverings prosjekt i full sving.

Men ettersom jeg har englelunger, lagd av eterisk ild, ble hasj min bane, og jeg ble ett svart hull som til slutt ikke kunne puste lengre, men hadde trengt maske.

Ilden i meg, gitt meg av Gud, har nå blitt svart og blå. Jesus er det eneste som kan redde meg. Og det vil han.

For jeg gav opp videregående da jeg ble introdusert til virkeligheten om konspirasjonsteorier. Jeg flyttet til en sjøbod for meg selv, og studerte temaet om Illuminati i 3 år, før jeg gav opp livet på ny, og på ny søkte tilbake til Kristendommen, denne gang tilbake til Hawaii, disippeltrening på samme skole jeg var på når jeg var 9, rett før jeg døde.

Denne gang døde jeg, fysisk, på ordentlig.

Det var det samme gamle. Alle i klassen og på rommet hadde skjulte glis og virket merkelig mye som skuespillere. Alt jeg noen gang hadde ønsket lå foran meg, om jeg ville ta det. Jeg kunne brøle som en løve, var ekstremt veltrent, og alle de søteste jentene på skolen dånet foran meg. Men jeg stum.

«Hvis dere ikke vil ha meg, kan dere ikke få meg.» «Jeg vil sette meg lavt til noen setter meg høyt, jeg er kristen og frykter Gud, ikke mennesker». «En dag vil jeg uunngåelig sette meg høyt over alle, uansett, og da vil de måpe, angre og grine, dem som mobbet meg, og ikke tro sine øyne.» Jeg husket tilbake til eden jeg tok som 10-åring hver dag mens jeg var på skolen. Jeg slet med søvn og hadde lyst til å unnslippe misjonsreise til Nepal, samtidig som jeg var bitter etter å fortsette å teste ondskapen, som jeg nå så mennesket som i sin helhet, om så det kostet meg mitt liv.

Jeg helbredet ett par syke, reddet en mann fra døden, hang med de eneste kule på basen, men ble kastet ut med disse ordene:

“Too bad, seems like you’re always rejected”, av team-lederen min.

En hel sverm av fluer fløy over han og drev han vekk fra meg. Det var det siste han sa.

Jeg var hjerteknust, pakket en 30l Bergans ryggsekk og gikk mål-løst ut i ørkenen med ett telt. Der møtte jeg Herren sterkt.

Når jeg kom hjem ble jeg kontaktet av familien min, Illuminati, som endelig avslørte seg.

Resten av historien kjenner dere godt:

Det ble en heksejakt, vennene ble mine fiender, jeg ble ekskommunisert fra alle kirker og sosiale lag, mobbet, forfulgt, og forsøkt reddet av jøder ifra Sverige som voksenadopterte meg og fremdeles forsøker å få meg ut av norskt helsevesen så jeg kan komme til Sverige, gifte meg med Rothoff (Judinne) og så få Israelsk pass for å komme til Israel, hvor planen er å helbrede lungene mine, jobbe med alternativ medisinsk teknologi for å vekke opp døde, (det er i hvert fall det min forlovede jobber med) , lage pantomimer, bli bodybuilder, og få de blondeste barna i hele jødenes historie.

Vi har alltids hatt lyst til å se våre elskede igjen.

Er det mulig å vekke barna til live, vil vi gjøre det.

 

 

…